Når asfalten kaller – Del 1

Ja da må jeg dra. Siri vet det. Jeg vet det. Drar jeg ikke, blir jeg muggen – og hvem gidder vel mugne mannfolk?

Jeg har vært på mange roadtriper gjennom årenes løp. Disse turene utløses av rastløshet, utferdstrang, bilkjøringsglede, frihetsfølelse og kanskje også noe virkelighetsflukt. Ute på veien samler jeg tanker i en haug, og sorterer dem kilometer for kilometer om det behøves en opprydning. Utover det fryder jeg meg over å være på tur, være underveis. Jeg bruker mye tid på å finne fine steder å stoppe, både når det gjelder landskap – men også sikkerhet. Jeg er ikke noe redd for at uvedkommende skal prøve å bryte seg inn eller noe sånt, men jeg parkerer aldri på en slik måte at det er fare for å bli truffet av løpske biler. Av og til stopper jeg på fine rasteplasser, og da plasserer jeg meg med tanke på slike ting.

Det er ikke mye planlegging i forkant av en tur. Det kan være jeg skal gjøre noe konkret i løpet av turen, og tar det med i beregningen – men oftest vet jeg kun når jeg skal starte, og sånn cirka når jeg skal være tilbake. Veivalg og destinasjoner skjer ute på veien. Jeg liker friheten i å reise alene og ta valg underveis. Dette er genetisk betinget hos meg, så jeg er ikke alene i min familie om å ha det slik. Snarere tvert i mot. Vi har fire bobiler fordelt på tre søsken og en far, og dersom vi fire skulle reist et sted sammen ville vi garantert kjørt MINIMUM tre biler. Sannsynligvis fire.

Roadtrip til Vestlandet:

Denne gangen var en surfekonkurranse på Sunnmøre OG min mors bursdag en del av planen. Lenge vurderte jeg å kjøre over Hardangervidda på min vei nordover, men været utgjorde en for stor usikkerhetsfaktor. Jeg er over gjennomsnittet glad i fjelloverganger, og har nok krysset de aller fleste vi har i dette landet – men liker meg best i høyden på snøfattige årstider. Et annet alternativ var å følge E39 nordover, men denne veien har jeg kjørt så mange ganger i løpet av de tjue årene jeg har bodd i Stavanger, at jeg rett og slett er møkka lei av både ferjer og tunneller.

Det gjenstående alternativet var derfor å krysse over til østlandet, for så å krysse vest derfra. Så da gjorde jeg det.

Kort fortalt kjørte jeg E39/E18 helt til Oslo, hvor jeg smatt inn på ring 3 bort til Sinsenkrysset, og RV4 til Gjøvik og Mjøsbrua. Så ble det E6 gjennom Gudbrandsdalen og camp utenfor Ringebu. Første etappe var gjennomført. Etappen forløp noenlunde uten dramatikk, sett bort i fra en dame som kom gående midt i veien i mørket på firefelts 110-sone motorvei etter Tønsberg en gang. Veitrafikksentralen satte ned fartsgrensen i det jeg fikk øye på henne, og politiet var på plass like etter at jeg passerte. Hun hadde det ikke så bra, tror jeg. Jeg fikk for øvrig øye på henne tidlig takket være min nye ledlyskaster som er så sterk at jeg ler hver gang jeg blender opp.

Neste dag, etter en fortreffelig frokost, fortsatte jeg opp Gudbrandsdalen til Otta, hvor jeg svingte av E6 og inn på RV15. Stopp på bakeriet i Lom er obligatorisk, selv om jeg til min store skuffelse måtte innse at de ikke hadde min favoritt: Grove scones. Jaja. Tok meg en bolle og et bilde av Lom Stavkyrkje. Litt av et byggverk!

Videre vestover, opp mot Strynefjellet. En lunsjrast på Billingen med innlagt fotoshoot. På andre siden av fjellet kjørte jeg ned til Hjelle, hvor Oppstryn og Oppstrynsvatnet viste seg fra sin absolutt fineste side. Nydelig påskevær, og rene melkesjokoladereklamen.

Obligatorisk stopp i Stryn for å tømme dassen, men de hadde ikke åpnet tømmestasjonen enda. Veldig synd💩

Siden jeg skulle innom X2Festivalen og XWave, kjørte jeg ikke til Nordfjordeid som jeg normalt gjør, men gjennom Hornindal, over Kviven til Volda. Siste del av denne etappen gikk fra Volda til Ulsteinvik og til slutt; Flø.

Flø: En perle i havgapet. Skjønner ikke at jeg ikke har vært der før, men det har jeg altså ikke. Siden jeg ikke har vært der før, visste jeg heller ikke hvor surfspoten var – men jeg hadde ikke lurt på det mer enn et par sekunder da to kjente ansikter dukket opp i en bil ved siden av. Jeg var kommet til rett sted.

Bilen ble parkert og turen gikk ned mot fjæresteinene og surfere som allerede var i vannet. Det tok ikke lang tid før det dukket opp enda flere kjente fjes, og plutselig hadde Jæren tatt over halve Flø. En strek i regningen var likevel at konkurransen ble utsatt en dag, men jeg er fornøyd med de bildene jeg fikk fra dette flotte stedet.

Da kvelden nærmet seg, ble jeg invitert med til campen som Jærfolket hadde etablert. Normalt sett liker jeg å campe for meg selv. Det har med en iboende følelse av å være til bry, eller i veien å gjøre, at jeg trives godt for meg selv – samt at jeg faktisk er noen år eldre enn veldig mange av de som tilhører surfemiljøet. Det er noe jeg er bevisst på, men jeg er usikker på om det er noen andre som bryr seg. Dette er veldig inkluderende mennesker på alle måter, og det er et miljø jeg trives godt i. Det ble uansett en veldig hyggelig kveld i campen sammen med fascinerende mennesker som driver med artige ting som jordomseilinger, dumpsterdiving og andre alternative måter å leve livet på. Forfriskende.

Da morgenen kom var det så bedritent vær, at jeg ga opp fotoplanene og vendte kursen mot Eid og familien.

Fortsettelse følger.