Jeg har i mange år delt både fjas og mindre fjas på sosiale medier. Det har jeg gjort fordi jeg liker å dele, jeg får tilbakemeldinger på at det settes pris på og litt fordi det er en finger i trynet til dem som synes sånn type deling er tullete.
Under er en statusoppdatering som fikk særdeles mye respons, og som jeg synes står seg godt enda. Værsågod:
Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg skal få frem poenget i denne statusen uten at de som ikke kjenner meg så godt får feil inntrykk av meg. Jeg har ikke funnet noe god løsning på dette, men statusen skrives nå likevel.
I store deler av livet har jeg fått mange kommentarer som går på mitt utseende, fysikken min og min tilsynelatende arrogante fremtoning. Jeg har fått påpekt at jeg har hatt for tynne bein, tynne armer, etterhvert litt magemål, opptatt av hårsveis, skjegg, tatoveringer og mer. Ofte har disse kommentarene kommet forkledd som humor, og ofte med mange til stede. Det har garantert sjelden vært vondt ment, og jeg har latt meg bruke som «underholdning» uten at jeg har gitt uttrykk for at det er ubehagelig, men snarere «spilt med». Gjort meg selv til klovn. Til og med kommet folk i forkjøpet på kommentarene. Det har påvirket meg. Påvirket selvbildet mitt, selvtilliten min.
Resultatet av dette har blitt en slags sosial angst. En angst for å bli midtpunktet på andres premisser. En redsel for å alltid være klovnen og på den måten bli tillagt mindre vekt enn hva som er realiteten.
Da jeg for noen år siden så døden i hvitøyet, i form av den mye omtalte frontkollisjonen på Sørlandet, bestemte jeg meg for å ikke bry meg om hva andre måtte mene om meg, og heller følge eget hjerte. Det har vist seg å være enklere sagt enn gjort, men noe av dette har kommet til uttrykk gjennom tatoveringer. Synlige tatoveringer. Mange tatoveringer. Jeg har gjort dette for å bevise for meg selv at jeg er «meg», at det er jeg selv som setter premissene. Og at andre får enten godta meg eller la være. Ta meg som jeg er, og la det som bor i meg definere meg, fremfor det overfladiske og holdninger man måtte ha til oss som for eksempel lar tatovøren få utfolde seg fritt, eller lar skjegget gro.
Og så kommer hovedpoenget:
Det er ikke nødvendig å påpeke andres særegenheter, mangler, skavanker eller andre tydelige utfordringer. Jeg er hundre prosent sikker på at dette er noe personen selv er klar over. Hvem er du som forteller ham/henne at man ikke lever opp til den standarden «noen» (i mangel av bedre ord) har satt for at man faller inn i gruppen normal eller bedre? Slutt med det! Slutt å gjøre narr av folk. Selv om det bare er for gøy.
Når en som meg, som jeg antar virker svært robust ved første øyekast, kan la meg påvirke så mye at jeg velger å utlevere meg selv på denne måten, for venner, arbeidsgiver, kolleger, bekjente og andre; tenk på hva det gjør med dem som har enda tynnere hud enn meg?
(Å skrive et slikt innlegg på Facebook er til irritasjon for en del folk. Jeg vet ikke, kanskje de føler seg bedre enn andre. De tenker vel at det er deres oppfattelse av hvordan mennesker skal oppføre seg i sosiale medier som er den rette.)
Til dere andre: God søndag! Dette var en vanskelig status.
brochmannen 