23. oktober 2011

23. oktober 2011

Øyrådet var et kattemenneske. Når jeg foreslo at vi skulle skaffe oss en hund, var svaret alltid nei. Uansett. Helt til vi så en herlig liten krabat på Hellestøstranden en dag i september. Ingen av oss hadde peiling på hva det kunne være slags hunderase, og som den mannen som ikke liker å snakke med folk som jeg er, nektet jeg henne å spørre. Dette skulle jeg finne ut av selv. Etter en god del leting på finn.no, så jeg endelig noe som lignet på bikkja fra stranden. Russian Toy Terrier. Jeg viste annonsen til Øyrådet, men hun var litt lunken. Iallefall lot hun meg tro det en stund. Jeg gav meg ikke, og fulgte med på annonsene på Finn.

En dag så jeg en annonse som en dame i Søgne hadde lagt ut. Hun skulle selge tre valper. Mikke, Minni og Langbein. Jeg viste annonsen til Øyrådet, og så at hun ble interessert. Et par dager etter bestemte vi oss: Vi tar en tur til Søgne for å se på hundene. Kanskje er det noe for oss? Hvis ikke så er det jo en fin søndagstur.

Søndagen kom, og vi satte oss i bilen. Siden det var pappahelg, var arvingen med. Vi fortalte ham ikke hva vi skulle. Bare at vi skulle på søndagstur. Det var en fin høstdag. Søndag 23. oktober. Det hadde vært nattefrost et par netter, så vi hadde skiftet til nye piggfrie vinterdekk. For sikkerhets skyld.

Vi startet fra Ganddal i ni-tida. Det hadde ikke vært lett å få arvingen opp, men han ble med til slutt. Kjøre bil på langtur er nemlig noe han liker godt. Det var iallefall slik. Det var som sagt en fin høstdag. Tørt på veien og lettskyet vær. Vi hadde god tid, og koste oss mens vi beveget oss sørøver på E39. Vi hadde kontroll på adressen vi skulle besøke, og hadde plottet den inn på navigasjonen. Estimated time of arrival: 1228.

Det var en del trafikk denne dagen, så vi lå under fartsgrensen til en hver tid. Vi hadde avtalt å møte oppdretteren av hundene ca. kl 12, og av erfaring visste jeg at navi´en ikke var helt korrekt. Blant annet var den ikke klar over at vi ikke skulle kjøre innom Kvinesdal, og bare der er det ca. en halvtime å hente. Vi var kommet til Helleland. Estimated time of arrival: 1213.

På veien mot Søgne hørte vi på radio, og siden det var mulig å ønske seg en låt sendte vi inn en ønskesang. «Hei P3. Vi, Sindre, Sigve og Siri er på vei mot sørlandet i bil, og har lyst til å høre sangen «Stay with Me» med Bernhoft.» Vi var kommet forbi Kvinesdal og var godt på vei. Litt mindre trafikk nå. Jeg sa til Øyrådet at det føltes litt tryggere å kjøre på søndager fordi det er mye mindre tungtransport. Det eneste vi møtte var en og annen østeuropeisk trailer. -Satser på at de var edru når de kjørte av ferja i Kristiansand, sa jeg. -Uff ja, svarte Øyrådet. Estimated time of arrival: 1208.

Arvingen lå og småduppet i baksetet. Han hadde lagt ned midtarmlenet, og hvilte hodet mot dette. Jeg fortalte ham at vi var på vei for å se om vi skulle skaffe oss en hund. Han våknet til umiddelbart, og stemningen var meget god. Han hadde veldig lyst på hund, og jeg gledet meg til han skulle få se hvilken rase vi hadde sett oss ut.
Estimated time of arrival: 1158

Mandal lå på vår høyre side. Sola var så vidt fremme mellom de lette skyene, fjorden og elven lå blank og stille. Vi begynte å nærme oss, og jeg ba Øyrådet forberede en melding om at vi kom til å komme litt tidligere enn avtalt. Estimated time of arrival: 1149.

Vi passerte en gammel bensinstasjon, som lokale krefter trolig hadde stablet på beina igjen. Like etterpå var en semitrailer med tom tralle på vei over i mitt kjørefelt i en sving, men ikke så mye at det føltes ubehagelig.

Vi kjørte nå først i en rekke av biler. Fartsgrense 70. Jeg er opptatt av å være presis, og liker verken å komme for tidlig eller for seint. Det var derfor ingen hast, vi hadde god tid og fulgte fartsgrensen. -Dersom noen vil forbi får de ta initiativet selv, tenkte jeg. Estimated time of arrival: 1145.

Vi ligger først i rekken av biler. Et skilt forteller oss at vi nærmer oss avkjøringen til Ålo. Jeg husker denne avkjøringen som ligger midt i en bakke fordi Øyrådet og jeg en gang var på en av hyttene som Statoil disponerer her. Bakken nærmer seg, og Øyrådet har nettopp tatt en slurk av bris-flasken sin. Hun bøyer seg ned for å sette den på plass. Vi nærmer oss avkjøringen. Estimated time of arr….

Jeg ser den først. Jeg hører den også; Mercedesen som kommer sidelengs i en vanvittig hastighet, ute av kontroll mot oss. Jeg hører Øyrådet skrike, jeg hører det kviner i Mercedesens dekk, jeg prøver å svinge til venstre. -Nå dør vi, tenker jeg. -Nå er det over. Så treffer den oss…

Det å bråstoppe kontant i 70 kilometer i timen er en forferdelig opplevelse. Jeg spenner alle muskler, og trykker meg selv bakover med stive armer og ben. Trykket i kroppen er ubeskrivelig. Følelsen når hodet treffer airbagen. Lyden av glass som knuser, metall som vrir og krøller seg sammen, lyden av airbagene som løser seg ut, kruttlukten fra utløsingsmekanismene. Ubeskrivelig. Vi letter fra bakken. Jeg ser panseret krølle seg sammen, noe kommer fykende ut av den andre bilen. Det blir stille… Tiden stopper helt opp.

Jeg kjenner at noe er galt i ryggen, men slår det fra meg. Siri sitter ved siden av meg i en vridd stilling. Hun skriker i smerte. Det begynner å ryke fra dashbordet. Det er stille fra baksetet. Jeg stålsetter meg før jeg snur meg. Vet ikke hvilket syn som vil møte meg.

Sindre halvt sitter, halvt ligger. Også han i en vridd stilling. Jeg puster ut. Ikke noe blod foreløpig. -Det gikk bra, sier jeg. Han ser på meg med et forvirret blikk. Jeg lukker opp døra og kommer meg ut av bilen, kaster raskt et blikk bort på den andre bilen. Ser at den er fullstendig smadret, men tenker ikke mer på det da. Jeg må få Siri og Sindre ut av bilen. Jeg lukker opp bakdøren og ser at Sindre klarer å bevege både armer og ben, hjelper ham ut av bilen, sier til Siri at jeg kommer snart, og støtter ham bort til en fortauskant der han legger seg ned. Han er i sjokk. Jeg skynder meg tilbake til bilen. Det ryker ganske mye fra motoren. Lukker opp døra, og spør om Siri sitter fast. Det ser slik ut. Hun sier at hun ikke sitter fast, men at hun ikke tør å røre seg. Hun har fryktelig vondt, og har lært at man ikke skal bevege seg for mye i tilfelle nakkeskade. -Du må ut, sier jeg. -Bilen kan ta fyr når som helst! Hun nikker. Jeg hjelper henne ut av bilen. Støtter også henne bort til fortauskanten der forbipasserende er i ferd med å ta vare på Sindre. De kommer med pledd og puter til mine to.

Føreren av den andre bilen kommer bort til meg. Han spør hvordan det går med folka. Jeg vil ikke snakke med ham. Jeg ser at det ligger en død hund utenfor bilen hans. Passasjeren står over og griner. Jeg bryr meg ikke. Det kommer en og spør meg om det er greit at han tømmer brannslukningsapparatet sitt i motoren på Audien. Det er greit.

Jeg virrer rundt. Ringer til hundedama og sier at vi ikke kommer fordi vi har kræsja.. Tar bilder av vrakene. – I tilfelle, tenker jeg. Etter hvert får Sindre og Siri sette seg i bilen som kom rett bak oss. Sjåføren av denne bilen er i sjokk. Han var sikker på at han hadde vært vitne til en dødsulykke. Sindre blør kraftig fra sår i nakken og på bekkenet. Siri får ikke puste. En ambulanse kommer. Èn til. Luftambulansen kommer etterhvert. Politi, brannvesen. De spør hvem som er skadet. Jeg sørger for at mine får hjelp først. Jeg gir faen i de to andre. Noen andre får hjelpe dem. Jeg har dessuten fått med meg at noen sier at føreren kan være påvirket, og all empati er borte.

De spør om jeg har vondt. Jeg sier at det går bra, men kjenner at jeg svaier. -Vi er litt bekymra for kona di, sier legen. -Vi tar henne med i helikopteret. Jeg ser at de får Siri på båren, de triller henne mot en ambulanse. Samtidig er Sindre på plass i en annen ambulanse. Jeg ser at ambulansen med Siri kjører mot helikopteret, og setter meg inn foran i ambulansen som Sindre ligger bak i. -Han er en tøffing, tenker jeg. Ikke en lyd lager han. Ikke en lyd, selv om jeg vet at han har veldig vondt.

Jeg begynner å ringe. Først til svigermor. Hun tar ikke telefonen. Jeg ringer til Line, Siri sin søster. Hva de tenker når de får denne telefonen vet jeg ikke, men jeg prøver å være så rolig som mulig, gi den informasjonen jeg har, og lover å ringe tilbake når jeg vet noe mer. Dette gjør jeg også til min mamma, til Sindre sin mor, og til svigermor som ringer meg opp igjen. Ambulansesjåføren kjører bra på. Jeg sitter foran i passasjersetet med jævlig vondt i ryggen, og må be ham om å roe seg i svingene. Jeg har tross alt nettopp kollidert. Mange tanker går gjennom hodet. Først og fremst frykt for hvordan det går med hun som er i helikopteret som jeg tror min ambulansesjåfør kappkjører med, jeg tenker på om Sindre har alvorlige skader – og jeg tenker på hva som er galt med ryggen og nakken min.

Når vi kjører inn i mottaket på sykehuset i Kristiansand, er de i ferd med å trille Siri ut av helikopteret. Jeg får såvidt tak i hånden hennes når hun farer forbi. Sindre trilles samme vei. Inn i traumerom. De forsvinner ut av syne for meg. Redningsmannen på luftambulansen ser på meg. Jeg ser på ham og kjenner at jeg synker sammen. Adrenalinet som har holdt meg i gang ebber ut. -Jeg tror dere må hjelpe meg, sier jeg og brister i gråt.

Etter noe som føles som en evighet med mange undersøkelser, CT og mer, får jeg endelig se mine to. Jeg har fått løpende informasjon om hvordan de har det, men nå får jeg se dem selv. Det er et sterkt gjensyn. Vi ligger ved siden av hverandre med hver vår nakkekrage på. Vi har det vondt, men vi lever. Vi lever.

Vakthavende lege kommer inn på behandlingsrommet. Han snakker rolig med Sindre, sier at det ser ut som om dette har gått bra. Han snakker med Siri, sier at hun har hatt flaks som ikke er mer skadet. Han kommer til meg. Sier at det er flaks. Jeg har et brudd i korsryggen og et i nakken, men at det ikke vil gå utover førligheten min.

Etterhvert blir vi trillet opp et par etasjer, og inn på et rom som bare er for oss tre. Vi er triste og glade. Det blir mange timer med prat og smerter, før vi til slutt sovner.»