Når asfalten kaller – Del 2

Flø var som nevnt i forrige post en virkelig perle, men det er ikke mye som slår perlen jeg er så heldig å kalle «hjemme»: Nordfjordeid. Eid i Nordfjord. Snart en del av den nye kommunen Stad – som blir navnet når kommunene Eid og Selje slår seg sammen.

Jeg forlot Flø i skikkelig vestlandsvær. Kuling og striregn, men allerede forbi Volda med utsikt over Austefjorden lysnet det fint opp, og jeg tok en pause.

Med bobil bestemmer du utsikten selv!

Etter en lang og luftig rast, var det strake veien ned til Honndalen (Grodås), gjennom Kjøshammartunnellen, over Kjøs Bru, inn på RV15, ned gjennom Skredestranda og til slutt inn i Eidsgata som er en del av mitt rituale når jeg kommer hjem.

Med en rask avspyling av diverse salt og drit som samler seg på en bil etter 120 mil – i det som må være en av Norges mest effektive selvvask, selvvasken på Esso på Eid, var det på tide å dra seg hjemover til mor og far.

Livet der hjemme forandret seg veldig da mamma ble alvorlig syk i mai i fjor, og det preger dagliglivet i stor grad. Likevel er det å komme hjem en veldig fin ting, og jeg ser hvor mye det settes pris på.

Nå har det seg slik at det ikke er alle i min familie som er like glade i å dele personlige følelser som meg, så derfor lar jeg det være med dette – og konsentrerer meg om det som ble hovedfokuset: Ta bilde av ørn.

Det er hekkesesong for havørn, og jeg befant meg midt i territoriet til et havørnpar. Du og du som jeg jobbet for å få bilde av disse, men de er sky som f… og lot meg ikke slippe innpå dem. Her er uansett noen av bildene jeg tok av disse fascinerende og majestetiske rovfuglene.

Så nær, og svusj..
Wow..
Balanse

Majestet

Etter et par dager med bursdagsfeiring og fine samtaler med foreldre, søster og svoger, samt kanskje litt mye tulling med en av mine tusen nieser, var det på tide å tenke på hjemveien. Som nevnt i del 1, er jeg over gjennomsnittlig glad i fjellloverganger – og jeg planla derfor en fjellovergangbonanza på turen hjem. Dagen før avreise fikk jeg en påminnelse om hvor fort årstidene skifter her på berget, og et fint snøfall krydret morgenen og formiddagen. Jeg er stolt av hjemplassen min, og synes den er fin i alt slags vær!

Det gamle hjulhuset/møllehuset hjemme

Vinterlys
Korttidsvarsel
Ro
Her kommer vintern
Ren hygge i bobil

Aloha
Verdens flotteste plass
45 000 fine kilometer i denne. Nå venter ny skute, nye kilometereventyr
Jeg liker ikke katter, men jeg liker denne. Oppfører seg som en hund
Mange historier i disse veggene
Utedassidyll

En av tusen nieser, men eneste gudbarn

Bonanzaen ble gjennomført med stil, og følgende overganger ble forsert: Strynefjellet, Valdresflya, Golsfjellet og Dagalifjellet. Bilder fra Valdresflya som åpnet etter vinterstengning dagen før.

På vei opp mot høyeste punkt på Valdresflya
Blir snø denne påsken også
Jepp
Snørydding
Har vært der oppe. Turte ikke nå.

Det ble tidlig camp ved Numedalslågens bredd mellom Lampeland og Svene.

Jeg våknet midt på natta uthvilt og ivrig, så da ble det en liten «frokost» før veien gikk videre til Kongsberg, så mot Skien og inn på E18 ved Cirkle K Telemarksporten. Det er en strekning med mye elg, men med atomdrevet crazylys har jeg full kontroll på hva som beveger seg laaangt foran bilen. Utenfor Kristiansand meldte matlysten seg, og frokost i soloppgang ble foreviget.

Frokost

E18/E39 hjem til Ganddal og til fruen og bikkjer som var helt medium glade for å se meg. Neida. Joda.

Og nå har jeg kjøpt meg ny bobil. Neste roadtrip blir til Nord-Norge, etter to smertefulle uker på Maldivene.

Velkommen

Takk for følget så langt!

2 kommentarer om “Når asfalten kaller – Del 2

Legg igjen et svar til Laila Gislason Avbryt svar